3.6. PKK på 1990-tallet: Fra asken til ilden

I den grad 1990-tallet viste at det fantes mye latent misnøye og bevegelighet i den tyrkiske delen av befolkningen, så var kokepunktet definitivt nådd for kurderne allerede i 1990. Etter mange år med bare spredte og ganske ensomme protester fra en i hovedsak forskremt lokalbefolkning, ble det nå i stedet mulig å snakke om en regulær folkeoppstand i regionen — den kurdiske serhildan ("oppstand"):

3.6.2. Fra "SS" til Serhildan

Aril 1990 vedtok det tyrkiske Nasjonale Sikkerhetsrådet lovforordningene 424 og 425 som legaliserte henholdsvis mediasensur og tvangsdeportasjoner i de kurdiske provinsene (på tyrkisk "Sansür ve Sürgün", derav navnet "SS-forordningene"), i tillegg til iverksettelsen av dødsdommer. I praksis betød det uinnskrenkete fullmakter til militæret, som fikk lov til å gjennomføre massehenrettelser og håndheve forbud mot demonstrasjoner og fagforeningsaktivitet. De nye sensurtiltakene (inkludert utsikten til lengre fengselsstraffer og større bøter for å bryte sikkerhetsforskrifter) var blitt innført for å legge lokk på spredningen av opplysninger om konflikten: Alene i mars måned hadde den krevd 91 menneskeliv, mot fem døde det forrige året. Situasjonen ble stadig oftere sammenliknet med den palestinske intifadaen som pågikk samtidig i Israel. Lovpakken ble møtt med kraftige protester fra store deler av den tyrkiske pressen og blant flere av partiene i nasjonalforsamlingen. Særlig forleggere, redaktører og journalister reagerte sterkt, og flere av dem gikk under jorden for å unngå fengsling. Selv parlamentsmedlemmer fra det regjerende Moderlandspartiet reagerte negativt, av frykt for å miste stemmer i de kurdiske valgkretsene. Det ble også reist krav om å ta loven til forfatningsdomstolen. I mellomtiden betød forordningene at en rekke publikasjoner gikk ut av produksjon, mens de etablerte mediene begynte å bli utkonkurrert av den kurdiske undergrunnspressen, bl.a. PKK-avisen Serxwebun. (McDowall 1996:427, O’Ballance 1996:180-181).

Bare en måned tidligere hadde det funnet sted en ny utvikling i den sivile motstanden mot sikkerhetsstyrkene. For første gangen begynte familiene til PKK-martyrer å kreve de døde kroppene utlevert fra myndighetene, i tillegg til å arrangere offentlige begravelser som raskt ble anledninger til store masseprotester: 12. mars var det et voldsomt sammenstøt mellom hæren og ARGK, der 40 tyrkiske soldater og 13 kurdiske geriljakrigere hadde dødd. Neste dag deltok omtrent 6.000 mennesker i begravelsen, som raskt utviklet seg til en støttedemonstrasjon for PKK. Da det også ble ropt slagord som "ned med den tyrkiske kolonialismen" gikk sikkerhetsstyrkene til angrep på forsamlingen. Resultatet var at 33 kurdere ble enten drept eller såret, noe som igjen førte til nye demonstrasjoner og konfrontasjoner (Entessar 1992:104). En uke senere fortsatte urolighetene

Urolighetene fortsatte med at 10.000 mennesker i Cizre gikk i demonstrasjonstog forut for den kurdiske nyttårsdagen (Newroz 21. mars), hvoretter sikkerhetsstyrkene innførte utgangsforbud i 11 byer i provinsene Siirt og Mardin. Samtidig utviklet det seg en oppstand i Nusaybin-provinsen, som på kort tid spredte seg til 18 andre kurdiske byer i form av en altomfattende generalstreik: Butikkeierne stengte sine butikker, studentene innledet boikotter, arbeiderne streiket og satte i gang store demonstrasjoner. I følge kurdiske kilder (ERNK) var det sammenlagt to millioner mennesker som fulgte oppfordringen til generalstreik mot menneskerettsbrudd og for et fritt Kurdistan. Statens svar var å sette inn kampvogner ("panzer"-kjøretøy) mot folk, og å skyte mot ubevæpnete demonstranter. I Diyarbakir var det 1.000 mennesker som innledet sultestreik, med det resultatet at mer enn halvparten ble arrestert og gjennomgikk tortur. Liknende masseprotester forekom i andre provinser.

15. august (på 6-årsdagen for den væpnete kampen til PKK) var det generalstreik i byene Doghubeyazit med 25.000 innbyggere (Ararat-provinsen) og Göle med 8.000 innbyggere (Kars-provinsen). Samme dag demonstrerte 3.000 mennesker i Diyarbakir. I mellomtiden (2. august 1990) gikk den irakiske hæren imidlertid inn i Kuwait, noe som raskt kom til å fungere som enda et påskudd for å gå hardt til verks over for folk i grenseregionen: Alene mellom 20. august og 10. september ble det arrestert over 2.000 mennesker i kjølvannet av opptøyene (Dokument om Turkiskt Barbari, ERNK 1990:1-2, 21). (NOTE 107). Etterhvert ble også store NATO-styrker fra forskjellige land overført til regionen, ikke minst Incirlik-basen rett uten for Diyarbakir: En mobil utrykningsstyrke (Rapid Reaction Force) på 5.000 soldater ble plassert rett ved Cudi-fjellet trass i både kurdiske og tyrkiske protester. I praksis betød dette militær ryggdekning til Tyrkia, som dermed kunne fare frem uten noen former for begrensning (Entessar 1992:154).

3.6.3. ERNK og institusjonsbygging

Folkeoppstanden ga PKK en voldsom fremgang og oppmerksomhet, og etter mars 1990 og frem til november 1992 vokste trolig PKKs styrker fra ca. 3.000 personer til rundt 13.000 pluss en reserve på 45-50.000. Parallelt med veksten i frontorganisasjonen ERNK ble det også bygget ut nye såkalt "patriotiske" organisasjoner for arbeidere, bønder og studenter, samt for kvinner og ungdom. Det ble også opprettet underorganisasjoner for lokale etniske mindretall (f.eks. assyrere), i tillegg til en avdeling som var spesielt innrettet på å verve troende muslimer og få dem til å delta i motstandsbevegelsen frem for i den islamistiske bevegelsen. Til og med forretningsmenn fikk etterhvert sine egne foreninger.

Partiet fikk dermed et solid fotfeste innen Tyrkias statsgrenser, samtidig med at de ekspanderte i hele Kurdistan (dvs. også i Nord-Irak, Iran og Syria). I 1991 kunne de f.eks. opprette et "søsterparti" ved navn PAK (Kurdistans Frihetsparti, Partiya Azadi Kurdistan) i Nord-Irak, og fra 1992 kunne de gjennomføre aksjoner i alle de kurdiske områdene. Endelig ble de en avgjørende kraft innen flyktningemiljøene særlig i Vest-Tyskland (der det bor rundt ½ million kurdere av 2 millioner tyrkiske statsborgere), men også andre steder (f.eks. Frankrike, Belgia og Nederland samt Canada, Australia og Russland). I september 1992 kunne ERNK avholde den første store kurdiske kulturfestivalen i Vest-Tyskland, som deretter ble en årlig tilbakevendende begivenhet med 80-150.000 deltakere. Hver gang har det foregått et nytt sted, bl.a. Frankfurt i 1993, Köln i 1997 og Rotterdam i 1998. Samtidig vokste demonstrasjonene og kampviljen, slik at PKK/ERNK etterhvert er blitt den enkeltorganisasjonen i Vest-Europa som overlegent kan samle flest deltakere på sine demonstrasjoner og arrangementer (NOTE 108): I mai 1993 var det 100.000 mennesker i Tyskland som gikk i tog for kurdiske rettigheter, og dette har vist seg å ikke være noe uvanlig tall. Følgelig har ERNK også kunnet opprette representasjonskontorer i de fleste land der det finnes kurdere; kontorer som har blitt viktige satsingsområder for en økende diplomatisk offensiv for å vinne venner i Vest-Europa.

På dette tidspunktet vant organisasjonen også frem med byggingen av alternative maktstrukturer som forsøkte å ta over stadig flere juridiske funksjoner og begynte å fungere som et eget kurdisk rettsapparat. Bl.a. gjennom såkalte "folketribunaler" (Koma Gel), egne "politienheter" og et omfattende etterretningsvesen tok PKK nå på seg oppgaver som å bekjempe kriminalitet i egne — dvs. kurdiske — rekker (f.eks. tyveri eller narkotikasalg), i tillegg til håndheving av ulike regler f.eks. på ekteskapsområdet (Fra rundt 1990 begynte PKK bl.a. å få gjennomslag for et reelt forbud mot flerkoneri, dvs. at menn som hadde giftet seg med flere kvinner (slik muslimsk tradisjon tillater) måtte tillate skilsmisse og også forplikte seg til økonomisk støtte av sine tidligere ektefeller.) samt løsning av konflikter innen et visst omfang. Antallet henvendelser til de tyrkiske myndighetene sank hastig i annet enn klagesaker, ettersom folk åpenbart foretrakk å samarbeide med geriljastyrkene og deres strengt forbudte kurdiske institusjoner. I deler av regionen var det til og med mulig å påstå at Tyrkia regjerte om dagen, mens PKK regjerte om natten (Çelik 1995:44, Imset 1995:31, Schulz 1995:9, Barkey og Fuller 1998:29).

Dermed stod kurderne nå selv for en stadig mer omfattende selvforvaltning, noe som i høy grad ble drevet frem gjennom at PKK forsøkte å få folk til å organisere seg for sine krav: Partiets medlemmer og sympatisører måtte i størst mulig grad bo sammen med sine familier eller slektninger for å være mest mulig i kontakt med befolkningen. Kjennskap til lokale skikker og sedvaner skulle gjøre det lettere å vinne frem med partiets politikk og oppnå økt oppslutning. Konkret ble de oppfordret til å sette i gang aktiviteter rettet mot å oppnå f.eks. elektrisitet, vann, veier og kloakkservice eller for å bekjempe prostitusjon, spillehuser o.l. (Imset 1992:149).

Utover 90-tallet er det i tillegg oppstått et stort og omfattende nettverk av alle mulige typer kurdiske organisasjoner; helt fra nødhjelpsarbeid (f.eks. Kurdistans Røde Halvmåne) til utdanningsinstitusjoner (helt fra hemmelige skolekurs om natten i Kurdistan til offisielle "universiteter" i Vest-Europa og USA) og kulturforeninger. De viktigste institusjonene er uten tvil det kurdiske eksilparlamentet fra 1992 og den kurdiske fjernsynskanalen Med-TV fra 1996. Med-TV mener selv de har oppnådd 16 millioner seere i 70 land, selv om de fleste bor innen Tyrkias grenser. Eierne påstår også at PKK ikke finansierer kanalen, men at de til gjengjeld oppfordrer sine sympatisører til å gjøre det gjennom hyppige bidrag (New York Times 5.4.1999). Selv om PKK på denne måten spiller en både ledende og dominerende rolle i mye av arbeidet, har de dermed også forsøkt å få til samarbeid med flest mulig av de andre kreftene og partiene; f.eks. gjennom å la dem delta i debattprogrammer på Med-TV og ved å invitere dem med på forberedelsen av en nasjonalforsamling. De har heller ikke selv søkt direkte representasjon i eksilparlamentet, men har gjort mye for å bringe sammen representanter fra ulike organisasjoner og miljøer, inkludert nasjonale og religiøse mindretall som alevi-muslimer, yezidi og assyrisk-kristne. På den andre siden har de verken klart å få med seg f.eks. Kemal Burkay sitt (Sverige-baserte) venstresosialdemokratiske KSP eller noen av de to store partiene fra Sør-Kurdistan (PUK eller KDP). Av parlamentets 65 medlemmer er dessuten ERNK størst med sine 12 representanter, mens HADEP følger etter med 6 representanter (Barkey og Fuller 1998:57).

3.6.4. Endringer i PKKs strategi

Inngangen til 1990-tallet ble ikke bare kjennetegnet av det voksende folkelige opprøret, men også av en rekke endringer i PKKs strategi for å vinne oppslutning. De nye instruksene fra november 1989 ga beskjed om å legge mer vekt på klart militære mål og å innstille angrepene på sivile slik som stammefolk, lærere og familiemedlemmer til landsbyvaktene. Mot slutten av 1990 tilbød de dessuten amnesti til de vaktene som ville oppgi sine våpen. Likevel klarte de ikke konsekvent å overholde løftet om å ta mot vaktene med åpne armer (NOTE 109), slik at utspillet isolert sett ikke var helt vellykket (McDowall 1996:427). På den andre siden fikk det en viktig politisk betydning ettersom PKK nå ikke bare fremstod som en hevnende, men også en inviterende organisasjon. Utspillet ble to år senere fulgt opp av en 83 dager lang ensidig våpenhvile, i perioden 20. mars til 15. april 1993, som deretter ble forlenget.

Samtidig begynte de å sende ut nye signaler på fire viktige felt som kom til å innevarsle hovedpunktene i organisasjonens politikk det neste tiåret: For det første forsøkte de å komme i møte de mange kurderne som først og fremst regnet seg selv for muslimer og var skeptisk innstilt over for den opprinnelige "marxismen-leninismen" til PKK. For det andre opphørte de med å insistere på full nasjonal løsrivelse fra Tyrkia og la i stedet mer vekt på å kreve anerkjenning av kulturelle og demokratiske rettigheter, bl.a. gjennom å stille seg åpen for en type føderasjon eller selvstyre innen de eksisterende statsgrensene. Konkret ble det uttrykt i den nye "fredspolitiske" linjen med å oppfordre til forhandlinger, og gjennom understrekingen av behovet for en politisk løsning. For det tredje ble de stadig mer opptatt av spørsmålet om kvinnefrigjøring, og forsøkte å utvikle nye måter å involvere kvinnene i den kurdiske folkeoppstanden. Og for det fjerde begynte de å forholde seg mye mer aktivt til å vinne allierte innen den tyrkiske delen av befolkningen (noe som igjen har tre underpunkter).

A) "Den kurdisk-islamske syntesen"

Etter nesten et tiår med regjeringens såkalte "tyrkisk-islamske syntese" var det etterhvert flere som mente de kunne påpeke en motsvarende "kurdisk-islamsk syntese": Allerede i 1989 var PKK begynt å dele ut løpesedler og pamfletter underskrevet med typiske muslimske hilsener ("det finnes bare en gud, og det er Allah"; "I navnet til Allah den nådige og tilgivende" osv.). Det var også dette året at de opprettet den nye frontorganisasjonen YDB (Yurtsever Dinadamlari Birlighi, eller Religiøse Patrioters Union), som tok spesielt sikte på å vinne over troende som enten var likegyldig innstilte eller direkte fiendtlige over for marxistisk ideologi. YDB klarte snart å profilere en rekke toneangivende islamske prester som hadde blitt overbevist om å melde seg inn i ERNK, og å støtte den kurdiske frigjøringskampen under ledelse av PKK. Fra omkring 1991 ble YDB kjent for å dele ut løpesedler med oppfordringer til alle muslimer om å støtte ERNK og PKK og å bekjempe det tyrkiske regimet. Løpesedlene siterte ofte Koranen på utvalgte punkter som f.eks. kunne relateres til å forsvare sitt territorium og å slå tilbake mot sine fiender. De har også gått mot regjeringens familieplanleggingsprogrammer, som konsekvent er blitt beskyldt for å være rasistiske og å ta spesielt sikte på å være rettet mot den kurdiske delen av befolkningen (som har en høyere vekstrate enn den tyrkiske delen. I 1989 var halvparten av kurderne under 15 år, sammenliknet med 35% av tyrkerne. Et mindretall på 20% av befolkningen ville dermed kunne vokse til halvparten). I dag har YDB skiftet navn til IHK eller Kurdistans Islamske Bevegelse, noe som avspeiler den økende oppslutningen.

De religiøse tonene ble likevel ikke bare brukt over for folk, men også over for de styrende f.eks. i Iran. Dette var et ledd i en økende satsing for å skaffe PKK flere støttespillere, og sannsynligvis også for å bli mindre avhengig av Syria: I sin Newroz-tale i 1990 omtalte Abdullah Öcalan derfor ikke bare "det historiske syriske lederskapet", men også for første gangen "de positive effektene ved den islamske revolusjonen i Iran", bl.a. at den hadde bidratt til å "kanalisere følelsene til Midtøstens folk mot imperialismen og sionismen". Imidlertid trakk han også frem at det var "negative sider", og anklaget dessuten Tyrkia for å utnytte forestillinger om religiøs enhet mot den kurdiske nasjonalbevegelsen (NOTE 110). Det samme året ble medlem av sentralkomitéen Osman Öcalan (PKK-lederens bror) utnevnt til ansvarlig for alle relasjoner med prestestyret, og i løpet av et år kunne PKK opprette 20 nye leire på iransk territorium (Imset 92:138), dvs. like mange som på tyrkisk territorium (Imset 92:198).

De neste årene dro PKK stadig oftere paralleller til islam i sine budskap og la vekt på at partiet ville ta opp i seg "de positive sidene" ved den islamske revolusjonen i Iran, dvs. mer presist de delene som var mot tilbakeliggenheten i den arabiske regionen og den imperialistiske sionismen. Den islamske revolusjonen ble sammenliknet med de borgerlige revolusjonene i Frankrike og Russland, og visjonen om sosialisme ble sammenliknet med fremveksten av de kristne og muslimske sivilisasjonene (som også hadde oppstått i Midt-Østen).

Likevel synes det klart at PKK ikke har åpnet for religiøs praksis verken innen partiet eller i ARGK, tvertimot finnes det flere beretninger om harde straffer mot religionsutøving i PKK-leirene (vanlig straff for å ha bedt sies å være tre dagers innesperring med hender og føtter bundet sammen, uten å få verken vann eller drikke). Den "kurdisk-islamske syntesen" er følgelig også et noe misvisende begrep, ettersom det først og fremst er snakk om en mer fleksibel taktikk. I motsetning til den "tyrkisk-islamske" syntesen har PKK f.eks. gjentatte ganger slått fast hvordan religion nettopp er en privatsak, som må holdes atskilt fra det politiske arbeidet. Den eneste formen for "syntese" er den økte bruken av bilder og symbolikk fra den muslimske tradisjonen, dvs. et spørsmål om form mer enn innhold (Imset 1992:149-154, Poulton 1997:235).

PKK har også satset bevisst på å integrere ulike religiøse mindretall, f.eks. de såkalte yezidi som før ble betraktet og forfulgt som en type "djevledyrkere" (pga. deres spesielle religiøse tradisjoner), men i dag inngår i motstandsbevegelsen på linje med andre. De har også klart å unngå en splittelse mellom sunni- og alevimuslimer, en skillelinje som ellers er blitt utnyttet for fullt av både Velferdspartiet og den ytterste høyresiden. Potensielt ville en økende deling mellom sunni- og alevi-muslimer kunne splitte den kurdiske befolkningen i minst to store deler, ettersom ca. 30% av kurderne regner seg som alevi-muslimer — dvs. 10-30% av alle alevi-muslimer i Tyrkia (Barkey og Fuller 1998:67)

B) Væpnet kamp for å oppnå forhandlinger

Etter det første tilbudet om våpenhvile i 1990 begynte PKK å sende ut stadig flere signaler om sin vilje til dialog og forhandlinger: Ett av de første utspillene kom i tidsskriftet til Doghu Perincek (2000’e Doghru), der Abdullah Öcalan lot seg intervjue i september 1991 om behovet for en politisk løsning. Den samme sommeren hadde også ARGK-lederen Cemil Bayik sagt at målet ikke nødvendigvis var å forene alle kurderne, men at det var folk selv som måtte bestemme hvilken statsform og hvilke grenser de ønsket å leve under (Poulton 1997:235). Mens partiet tidligere hadde stått steilt på kravet om full løsrivelse av Kurdistan (bl.a. fordi de mente landet befant seg under militær okkupasjon), stilte de seg nå åpne for en lang rekke ulike løsninger; helt fra en type "sosialistisk føderasjon i Midt-Østen" til bare "føderasjon", "autonomi" eller "kulturelt selvstyre" innen Tyrkias nåværende grenser. Som eksempler ble særlig Belgia og Sveits trukket frem, sammen med bl.a. den tyske delstatsordningen.

Idéen var åpenbart å bruke den væpnete kampen til å kreve forhandlinger med statsmakten, og partiet forspilte stadig færre sjanser til å dra paralleller til forhandlinger som pågikk samtidig i andre land. Til og med land der det nasjonale spørsmålet fortsatt var en kilde til blodig konflikt ble trukket frem, f.eks. Baskerland, Bosnia, Tsjetsjenia, Palestina og Irland, for å understreke at selv i disse landene var det mulig å forsøke å få til dialog. Det uttrykte målet var å få frem uenigheter blant de styrende i Tyrkia (partipolitikere, næringslivsledere eller kretser innen for militæret), og gjerne også å kunne slå sprekker mellom Tyrkia og dets allierte i utlandet.

Samtidig var utspillene klart rettet inn på å vinne oppslutning i opinionen, bl.a. ved å kreve gjennomslag for almenne kulturelle og politiske rettigheter sammen med konkrete tiltak mot følgene av krigen: I forbindelse med forlengingen av deres ensidige våpenhvile i 1993 krevde de f.eks. gjennomslag for retten til å kringkaste på det kurdiske språket, samt at landsbyvaktsystemet måtte oppløses og unntakslovene oppheves. Samtidig ba de myndighetene om å ta de nødvendige tiltakene for å løse uoppklarte mordsaker (dvs. drap utført av dødspatruljer) og for å anerkjenne rettighetene til de kurdiske organisasjonene (Poulton 1997:234).

Likevel fortsatte de også med sine mer vidtgående paroler, der de bl.a. slo fast at det endelige målet var sosialisme og et fritt Kurdistan, med opprettelsen av en "revolusjonær-demokratisk folkelig administrasjon" som et mellomstadium (NOTE 111). Etter Iraks invasjon av Kuwait 1990-91 mente de at Golfkrigen ville skape grunnlag for en slik større omveltning i Midt-Østen, noe som ville kunne sette i gang like store jordskred som "oktoberrevolusjonen, den kinesiske revolusjonen og den vietnamesiske revolusjonen" (Fourth Political Report by Abdullah Öcalan, side 28 sitert av DHKP-C). Dette er en parallell de har fortsatt med å bruke, og i mars 1992 — etter utbruddet av folkeoppstanden — oppfordret ARGK folk til å væpne seg og gjøre forberedelser til en "total folkekrig" (NOTE 112). Året etter sa PKK åpent at de håpet å utvide til 30.000 geriljasoldater i 94 (Çelik 52), noe som ville bety sammenlagt 50.000 personer under våpen (DHKP-C). Endelig forble det et erklært mål å opprette frigjorte områder med nye administrasjonsorganer ("rød makt"), og på den 4. nasjonale partikonferansen i mai 1996 ble det slått fast at det skulle realiseres et "folkedemokrati" i Botan-Behdinan-regionen og legges konkrete planer for forvaltningen av de frigjorte områdene. I dette arbeidet ville forberedelsene til stiftingen av en nasjonalkongress stå sentralt, sammen med utvidelsen av eksilparlamentets aktiviteter til Sør-Kurdistan (Özgür Politika, 10. juni 1996. Kurdistan Rundbrief #13/96). Abdullah Öcalan selv skrev også artikler om at fremtiden ville by på "ubegrensete demokratiske muligheter" for kurderne, inkludert retten til å stifte partier og at det var nødvendig å opprette "regionale råd og parlamenter" (Özgür Halk nr. 76, mai 1997, Ali Firat, sitert av DHKP-C).

Den nye linjen om å ikke nødvendigvis gå inn for full løsrivelse ble dessuten fulgt opp av en ny parole om at "revolusjonen må føres til Tyrkia": Fra mai 1996 mente partiet offisielt at det var brutt ut en ny fase av kampen der "det tyrkiske folket ikke lenger kunne leve uten å gjøre revolusjon", og at den endelige seieren for revolusjonen i Kurdistan også var avhengig av en vellykket revolusjon i Tyrkia. Krigen måtte føres over alt, og på sikt skulle geriljaen ekspandere til Svartehavs-området og Taurusfjellene. På denne måten fortsatte de med å signalisere vilje til fortsatt kamp og å utvide krigshandlingene, samtidig som de konstant oppfordret til å inngå forhandlinger og å oppnå en "fredelig løsning" på konflikten.

C) Spørsmålet om kvinnefrigjøring

Selv om kvinner og menn offisielt fikk like rettigheter gjennom en rekke lover og vedtak fra republikkens opprettelse i 1923 og de følgende årene, har dette langt fra vært tilfellet i praksis — minst av alt på den kurdiske landsbygden. Og selv om introduksjonen av kapitalismen i Tyrkia og Kurdistan etterhvert har ført til en lang rekke omveltninger for begge de to folkeslagene, så er det samtidig slik at det finnes en dypt rotfestet og innarbeidet tradisjon for mannsherredømme som har fortsatt med å sette sitt preg på det moderne samfunnet (NOTE 113).

Det var disse forholdene som fikk den nye tyrkiske kvinnebevegelsen på 1980-tallet til å reagere, og til å forsøke å dokumentere situasjonen. Stort sett holdt den seg imidlertid fra å gå nærmere inn på de særegne forholdene for kurderne, ettersom dette var et mye mer sprengfarlig stoff enn å sette kvinnespørsmålene på dagsordenen (Keskin 1998). Mens kvinnespørsmål tross alt møtte en viss velvilje og oppmerksomhet i pressen, var kurderspørsmålet fortsatt preget av både sensur og selvsensur. Likevel ble problemene ikke borte for de kurdiske kvinnene — tvertimot var de sannsynligvis enda mer omfattende og alvorlige, ikke minst på landsbygden: Tradisjonelt har den kurdiske familien fungert som "mannens eget kongerike" (Gül 1998), dvs. det eneste stedet som mannen desperat kunne klamre seg til etter at han var blitt fratatt både sitt land, sin kultur og sitt språk. De despotiske forholdene han var blitt utsatt for — f.eks. under militærtjenesten — ville ofte gå ut over hans nærmeste omgivelser, og da særlig kvinnene. Følgelig vurderte PKK at det var grunnlag for en særegen organisering av kurdiske kvinner, og i det samme året som den tyrkiske kvinnebevegelsen fikk sitt offentlige gjennombrudd (1987) kunne også PKK opprette sin første særegne kvinneorganisasjon YJWK eller "Kurdistans Patriotiske Kvinneforening".

YJWK ble snart stadig mer populær, og i takt med den økende rekrutteringen skiftet den først navn til TAJK eller "Kurdistans Frie Kvinnebevegelse", frem til den i 1995 kunne erklære seg som YAJK eller "Kurdistans Frie Kvinneforbund" med lokallag i alle fire deler av Kurdistan. I mellomtiden har kvinnespørsmålet gått fra en relativt marginal rolle til å bli integrert og diskutert på stadig flere nivå i bevegelsen. YAJK har f.eks. tatt på seg stadig mer av frontarbeidet i de kurdiske eksilmiljøene og drevet et omfattende internasjonalt nettverksarbeid, særlig mellom kvinneorganisasjoner og helseorganisasjoner. Og i selve Kurdistan ble det i 1995 etter grundige forberedelser opprettet en egen kvinnehær som en integrert, men særegen del av den større geriljahæren ARGK (NOTE 114). Kvinner var først for alvor begynt å komme inn i geriljaen fra omkring 1990, men i følge PKKs egne tall var det i november 1996 blitt så mye som 30.000 geriljasoldater, der 5.000 var kvinner (Rugkåsa 1996:66).

Mot slutten av 90-tallet var det også stadig flere kvinner som ble gjort til "offisielle" martyrer, selv om de hadde handlet på privat initiativ. Den første av disse "nye" martyrene var en ung kvinne (Zilan) som 30. juni 1996 gjennomførte en selvmordsaksjon, der hun — forkledt som gravid — gikk inn i en militærparade i Dersim (Tunceli) og utløste en bombe som tok 10 liv. Den unge kvinnen ble straks enormt populær blant unge kurdiske jenter, selv om PKK offisielt sa at de ikke drev med den typen aksjoner. Senere samme år — på den tyrkiske nasjonaldagen 29. oktober — var det en ny og tilsvarende selvmordsaksjon, og kurderne hadde fått seg enda en ny kvinnelig martyr (Rugkåsa 1996:64-65).

På denne måten har PKK vært med å bane veien for at stadig flere kvinner har involvert seg i frigjøringskampen, noe som de selv kaller "en revolusjon i revolusjonen". Det er i hvert fall ikke tvil om at stadig flere kurdiske kvinner i dag lever et helt annet liv enn de fleste kunne forestille seg ved utgangen av 1960-tallet, og sannsynligvis heller ikke utover 1970-tallet. Likevel er utfordringene fortsatt enorme: I dag er det en voksende andel av de kurdiske kvinnene som enten bor eller jobber i storbyen, med alle dens muligheter og begrensninger (NOTE 115). Størsteparten lever imidlertid fortsatt under høyst tradisjonelle og til og med halvføydale forhold i landsbyene (Morgan 1998). Selv om det også finnes et visst beskyttende og paternalistisk innhold i noen av de gamle institusjonene, er det likevel slik at kvinnen har en klart underordnet status og mannen en klart overordnet. I praksis betyr dette som oftest et undertrykkingsforhold, der mennene holder kvinnene nede både psykisk og fysisk (enten i form av direkte mishandling eller ved generelt å begrense kvinnenes muligheter for innflytelse på sine egne liv): Selv om kvinnene gjør størsteparten av arbeidet på åkrene og i husholdet, er dette f.eks. arbeid som bringer liten eller ingen sosial anerkjenning og som heller ikke er avlønnet. Kvinnene utfører med andre ord helt sentrale arbeidsoppgaver som bærer samfunnet oppe, men uten at de får et økonomisk eller sosialt utbytte som står i forhold til innsatsen. Tvertimot er de tradisjonelt utestengt fra samfunnslivet — noe som ikke bare skyldes at de her ville være tvunget til å bruke et annet språk enn deres kurdiske morsmål, men at de rett og slett blir holdt hjemme av deres menn. Dessuten blir alt som skjer innen hjemmets vegger betraktet som familiehemmeligheter og privatliv, slik at kvinnene ikke har lov å dele erfaringer med hverandre. Dermed går det heller ikke an å utvikle et kvinnefellesskap som kan utfordre mannsherredømmet, kvinnene forblir splittet og ute av stand til å bryte med det bestående (Gül 1998). Det var dette som PKK beskrev som "slaveliknende forhold" allerede i 1977, da det fortsatt fantes svært lite eller ingen dokumentasjon og var gjort forholdsvis få vitenskapelige undersøkelser for å kartlegge situasjonen.

I dette samfunnet er seksualitet tabu, mens ære er alt. Likevel er det grunnleggende seksualisert, i form av forskjellige forventninger til de to kjønnene. Stort sett gir dette et negativt utslag for kvinnene (NOTE 116). Endelig er det også et grunnleggende voldelig samfunn, slik at kvinneundertrykkingen også har et betydelig rent fysisk omfang som kommer i tillegg til de allmenne "moralske" (dvs. sosiale) sanksjonene. Voldtekt er et helt sentralt element, sammen med andre former for kone- og kvinnemishandling. Det typiske er f.eks. at mannen først blir banket opp av politiet, og at han deretter går hjem og banker opp konen (NOTE 117). Selv om det nå er blitt gyldig å skille seg pga. konemishandling er skilsmisseraten imidlertid fortsatt svært lav i Tyrkia sammenliknet med andre land - samtidig som det hvert år er et ukjent antall yngre kvinner som løper bort hjemmefra (118).

Utover "reislamiseringen" (NOTE 119) er det imidlertid krigen som har betydd mest for dagliglivet i de kurdiske områdene: Ironisk nok var det den første kvinnelige statsministeren i Tyrkia som omkring 1992 ga militæret frie tøyler til å knekke den kurdiske motstandskampen, inkludert systematiske overgrep mot kvinner både fysisk og psykisk. Med Tansu Çillers godkjenning ble 90-tallet stadig mer preget av en statlig-sanksjonert kvinneundertrykking, i form av noe som i praksis kan kalles krigføring rettet direkte mot de kurdiske kvinnene. Én ting er at det er blitt stadig mer vanlig at landsbyvakter og soldater bruker sin makt til å tvinge seg på kvinnene (NOTE 120). Noe annet er at kvinner alltid kles nakne i forbindelse med en arrestasjon, og at seksuell trakassering og voldtekt er vanlige avhørsmetoder, ikke minst inne i selve krigssonen. I tillegg kommer bruken av tortur og torturliknende metoder, f.eks. elektriske støt på brystvorter og kjønnsorganer eller knipler i anus og/eller skjeden. Det blir ikke gjort forskjell mellom vanlige kriminelle og de politiske fangene. Heller ikke gravide blir spart, snarere tvertimot: Det finnes utallige rapporter om slag og spark mot gravides mager, evt. helt frem til det blir fremprovosert en abort (Keskin 1998, Kurdistan Report 11.12.1995, Morgan 1998).

Slike overgrep er imidlertid ikke bare fysiske, men også i høy grad psykiske overgrep. De er beregnet på å ødelegge enkeltmennesker og å knekke deres selvtillit. I dette tilfellet er det dessuten uttalt at målet er å lamme et helt folkeslag — et folkeslag som til og med er spesielt sårbart over for den typen metoder: Som følge av de halv-føydale samfunnsforholdene er fortsatt de moralske sanksjonene svært sterke, ikke minst de gamle begrepene om "ære" og "skam". Konkret betyr det at hele familiens rykte er avhengig av at en datter forblir jomfru frem til hun gifter seg. Særlig fedre og brødre er ofte nidkjære voktere av "moralen", samtidig med at det ikke finnes noen særlige muligheter for seksualopplysning (NOTE 121). Dermed er kvinnene ofte prisgitt sine mannlige familiemedlemmer, som til gjengjeld ser på kvinnene som mannens og familiens eiendom: Selv om voldtekt i hjemmet er relativt utbredt, vil en kvinne som er blitt voldtatt av andre enn sin mann tradisjonelt risikere å bli fordømt av sin familie — også selv om overgrepet skjedde i fengslet. I tillegg er det slik at et brudd på jomfruhinnen som følge av voldtekt bare kan bli medisinsk bekreftet innen 10 dager. Dersom kvinnen blir holdt innesperret lenger enn det tidsrommet vil det være umulig å frembringe de nødvendige bevisene, noe som ofte betyr at hun selv vil bli holdt ansvarlig. Som ledd i den statlige propagandakrigen mot opprørerne har det derfor blitt vanlig utover 1990-tallet at likene av kvinnelige geriljakrigere blir undersøkt av militæret for om de var jomfruer, slik at de f.eks. kan bli stemplet som "horer" for å skremme familiefedre vekk fra å la døtrene bli med i geriljaen. I den forbindelsen har det heller ikke vært uvanlig at det har blitt fremstilt falske medisinske rapporter (Morgan 1998, Keskin 1998).

3.6.5. Forholdet til den tyrkiske venstresiden

Mens PKK dermed i årene 1990-93 stod i spissen for en omfattende kurdisk folkeoppstand med vidtgående konsekvenser, var situasjonen fortsatt en helt annen innen den tyrkiske delen av befolkningen. Den tyrkiske venstresiden var sannsynligvis både mer forvirret og mer usikker enn noen gang tidligere, akkurat på det punktet der kurderne kanskje trengte dem mest. Selv om PKK på det tidspunktet nettopp selv hadde tatt offentlig selvkritikk på en del av det de drev med på 1980-tallet, var de likefullt nådeløse over for de tyrkiske venstreorganisasjonene:

"You know and see yourselves that the left is a heap of ruins. Let us take a look at socialism and the state of the left organisations. How did the castrated left, the left which has broken into 40 different bits, the good-for-nothing false left, which has been basically just like the right up to now, and which was wiped out in the particular struggle at the time of the September 12 coup, how did it get like that? Has it been able to organise the merest hint of an opposition? In the struggle for rights has it been able to make even the slightest progress? No. The left today is at its most scattered, least organised, most gossip-mongering, most incapable of achieving any results, has shrunk to its smallest size and is now in the position of vagabonds who are good for nothing (...)" (Öcalan, Serxwebun nr. 107, november 1990, sitert av DHKP-C).

Samtidig var det på denne tiden at PKK ble stadig mer opptatt av å analysere situasjonen, for å tenke ut nye måter å vinne venner blant så vel kurdere som tyrkere. Mye tyder på at de valgte å satse på flere ulike fremgangsmåter samtidig: For det første vurderte de muligheten av å jobbe innen for et legalt tyrkisk eller moderat pro-kurdisk parti, for det andre opprettet de sitt helt eget nye "tyrkiske" undergrunnsparti og for det tredje forsøkte de å inngå avtaler med de allerede eksisterende tyrkiske venstrepartiene.

A) Fra SHP til HEP til HADEP

I følge Ismet Imset vedtok PKK-konferansen 3.-13. mai 1990 at det var et mål å jobbe innen for et legalt sosialistparti, jobbe innen for legale og illegale fagforeninger og å propagandere for brorskap mellom de to folkene (Imset 1992:228). I sakens natur er dette imidlertid det klart vanskeligste punktet å gå inn på: Dersom PKK virkelig ville infiltrere et større og lovlig venstreparti, ville det nødvendigvis være en topphemmelig operasjon. I den grad PKK faktisk besluttet å gjøre det, er det heller ikke sikkert at de har gjennomført det i praksis (f.eks. fordi utviklingen ble annerledes enn de hadde tenkt seg). I perioden 1990-91 var det imidlertid mulig å avlese en del påfallende linjeskift, ikke minst i synet på Mustafa Kemals gamle parti CHP (som på det tidspunktet fortsatt het SHP). I oktober 1990 fordømte f.eks. Öcalan partiet som "sosialfascistisk" i relativt sterke ordelag:

"Even if the SHP uses social democracy as a means of deception and even if in the last couple of years it has tried to show some that it is a development capable of changing the system it is clear that this party is certainly social fascist. It is to be recognised that it is not a party cooperating with the imperialists. For cooperating parties can develop in new ways, on the other hand the SHP is a social fascist structure and nothing else." (Serxwebun nr. 106, oktober 1990, Abdullah Öcalan, sitert av DHKP-C)

Noe av det som lå bak en slik analyse var for det første at SHP dypest sett ble sett på som nettopp et kemalistisk parti, som dermed i teorien var programforpliktet til å føre en hard kurs over for kurdere. Lederen av Van-avdelingen var da også selv en fremtredende landsbyvakt, og mange SHP-medlemmer hadde sterke røtter i de kemalistiske organisasjonene. For det andre hadde SHP sendt en rekke tvetydige signaler etter at de var blitt reorganisert på midten av 1980-tallet: I 1986 hadde de f.eks. offentliggjort en rapport der de beskrev Sørøst-Tyrkia som "en type konsentrasjonsleir, der alle innbyggerne blir behandlet som mistenkte og der undertrykking, tortur og overgrep er regelen". Men i 1988 ekskluderte de en rekke kurdiske parlamentsmedlemmer som hadde fortsatt med å kritisere overgrepene, og som hadde deltatt på en konferanse i Paris om det samme emnet (McDowall 1996:428). Selv om forbitrelsen dermed var stor, var tonen helt annerledes allerede i 1991:

"Of course we say that the SHP-HEP coalition must be supported. We want to say that the efforts must be strengthened to prevent a right-wing government, a period of reaction and attempts to renew the special war regime, and conflicts among these forces should be aggravated, the balance among them destroyed so that the people can take advantage of it. We believe that strengthening this coalition is the best option to achieve such a result. For if this coaliton comes to power or forms a government together with others, it will cause significant disharmony among the institutions engaging in special warfare and the government. This situation will create special conditions which will limit the policy of special warfare and the position of whoever is installed as president and has broad powers will be unstable, and the possibility of some democratic developments will arise." (Özgür Halk nr. 12, oktober 1991, Abdullah Öcalan, On the Question of Alliances and Coalitions)

Det nye var at eks-SHP-erne hadde gått sammen med en rekke kurdiske fagforeningsaktivister og stiftet sitt nye moderat pro-kurdiske "Folkets Arbeidsparti" (HEP), som deretter hadde inngått en avtale med SHP om å stille med kandidater på SHP-listene. Men selv om myndighetene alltid har forsøkt å stemple både HEP og partiets ulike etterfølgere som "dekkorganisasjoner for PKK", er det ikke nødvendigvis gitt at det faktisk var tilfellet: Flere av de mest sentrale HEP-medlemmene hadde sin bakgrunn som klare motstandere av PKK, og var først og fremst kurdiske sosialdemokrater. Derimot er det ikke til å komme uten om det faktum at HEPs etterfølgere (ÖZDEP, DEP og til slutt HADEP) har stått for en del av de samme programpunktene som PKK, først og fremst parolen om en fredelig eller politisk løsning på konflikten.

B) "Alternatif" — et alternativ for tyrkere?

I 1977 hadde PKK vært svært omhyggelig med å slå fast i partiprogrammet hvordan representanter for ethvert folkeslag hadde rett til å stifte atskilte organisasjoner på et nasjonalitetsgrunnlag: Først og fremst mente de det var et viktig prinsipp i en situasjon der det fantes et undertrykkerfolk og et undertrykt folk slik som i Tyrkia — programmet anbefalte f.eks. ikke en særegen kurdisk organisering i Iran (der de uttrykkelig skrev at det viktigste var å få fjernet Sjahen fra makten). Samtidig var de nøye med å si at forholdet mellom de to folkeslagene måtte bygge på en "respektfylld och vänskaplig inställning" og bygge på hvert folk sin rett til uavhengighet, også når det gjaldt organisasjoner. Poenget var at man ikke skulle blande seg inn i en revolusjon fra utsiden, dvs. "eksporterar sin revolution", ettersom "revolutionen i grunden är ett folks egen sak och utgår från (dess egna) konkreta historiske förhållanden".

I sin frustrasjon over tilstanden blant de tyrkiske venstrepartiene — samtidig med at PKK etterhvert hadde klart å rekruttere en del medlemmer med tyrkisk (frem for kurdisk) bakgrunn — besluttet PKK i 1990 å opprette et helt nytt parti til å lede revolusjonen blant tyrkere; det "Revolusjonære Folkepartiet" eller Devrimci Halk Partisi (DHP), som også ble kjent under navnet til sitt tidsskrift Alternatif:

"We wish the revolutionaries in Turkey would do it. But it seems that they are not able to. They are in crisis, theoretically and practically. So it is inevitable that we must contribute and move into Turkey with a Revolutionary People's Party." (Öcalan i Serxwebun, desember 1991, sitert av DHKP-C)

Selv om PKK opprinnelig hadde oppstått ved å slå fast at det var hvert folkeslag sitt eget ansvar å finne revolusjonære løsninger tilpasset forholdene, mente de åpenbart at de nå selv kunne konstruere et parti som ville få spontan oppslutning blant tyrkere og være en organisk forbindelse mellom den kurdiske og den tyrkiske frigjøringskampen: Det samme PKK som en gang nådeløst hadde fordømt "sosialsjåvinismen" til de tyrkiske organisasjonene med egne Kurdistan-seksjoner, stiftet på denne måten sin egen "Tyrkia-seksjon". Ettersom det tross alt ikke var tyrkerne, men kurderne som var det undertrykte folkeslaget kunne dette eksperimentet i teorien kanskje ha fungert utmerket. Likevel var DHP allerede fra begynnelsen preget av en tendens til å nedgjøre den kulturelle arven til tyrkerne som helhet, som f.eks. i det følgende sitatet fra DHP sitt manifest:

"Ved å betrakte den typiske karakteren som preger et folks identitet, ser man at de tyrkiske føydalherrene tok over sin tenkemåte fra islam (som på sin side var ideologien til de arabiske herskerne), mens de tok den politiske organisasjonsmåten fra perserne (som igjen hadde tatt over det gamle jordforvaltningssystemet til byzantinerne). Tyrkerne selv har bare frembrakt militær vold." ("Türkiye Devriminin Yolu ve Görevleri" — Veien og oppgavene til revolusjonen i Tyrkia", sitert i Widerstand 1997)

Poenget var helt klart at tyrkerne som folk hadde en tyngende kulturell ballast som det var nødvendig å bryte gjennom. Manifestet omtalte f.eks. også "den verdensomspennende oppfatningen at tyrkere er barbarer og fiender av sivilisasjonen", og at dette var et "punkt som må undersøkes vitenskapelig". Men det ble ikke presisert hvilken tidsperiode det handlet om, "barbar" ble brukt som et tidløst og ikke nøyere definert begrep til å omtale tyrkere som sådan. Karl Marx brukte i sin tid begrepet som en betegnelse for et særegent utviklingstrinn i menneskehetens historie, nemlig jeger- og samlerkulturen. Men heller ikke i denne delen av manifestet er det til å komme uten om at begrepet ble brukt som et skjellsord spesifikt rettet mot tyrkere: "Mens andre folkeslag fremstilte produksjonsverktøyer som f.eks. sigden og plogen, hadde tyrkerne erstattet dem med bue og sverd."

Slik sett var prosjektet nærmest dødfødt fra begynnelsen, det var et parti uten en egen identitet og som dessuten forsvarte PKK mye mer iherdig og forenklet enn PKK selv gjorde. Lenge etter at PKK hadde lagt bak seg en del av deres tidligere "utskjellingskultur", skrev f.eks. Meral Kider fra HDP følgende bannbulle i deres blad Özgür Halk:

"All who do not stand on the same platform as the PKK, however anti-imperialist and socialist they claim to be, are elements in the counterrevolutionary front and serve no other aim than to act as servants and agents of imperialism and colonialism." (Özgür Halk nr. 80, september 1997)

Partiet eksisterer dermed fortsatt, også selv om PKK i mellomtiden har innrømmet at det ikke ble fullt så vellykket som de hadde håpet i begynnelsen. Den følgende oppsummeringen er f.eks. ikke spesielt positiv på DHPs vegne, den gir ikke noe inntrykk av et selvstendig og levende alternativ:

"The DHP, which in the past suffered setbacks because of various mistakes, is being supported by receiving the necessary strengthening to create a correct ideological, political, organisational and activist line and having its practical activities directed..." (PKKs 5. kongress, sitert av DHKP-C)

C) Allianser med eksisterende partier

Uansett om PKK i starten hadde mer eller mindre hell med sine andre prosjekter, er det i hvert fall mulig å konstatere at de har fått et mye bedre forhold generelt til de tyrkiske venstrepartiene utover 1990-tallet, og at dette var en utvikling som begynte omkring 1989-1990. Konkret har det skjedd en gjensidig tilnærmingsprosess, der PKK på sin side har tatt oppgjør med en del av sine mer kontroversielle metoder på 1980-tallet, samtidig med at de tyrkiske partiene til gjengjend har tatt over PKKs gamle analyse av at Kurdistan er en koloni under Tyrkia. Men veien dit har ikke vært lett, og forholdene er heller ikke så ensidig positive på 1990-tallet: Selv om det f.eks. allerede fantes en viss bevegelse omkring 1981-1983, var det likevel først ved utgangen av tiåret at det så ut til å bli et virkelig gjennombrudd. I mellomtiden (1987-88) hadde bl.a. Dev-Yol og TKP/ML gått ut med en advarsel til PKK om at de måtte slutte med sine angrep på sivile, eller bli møtt med væpnete aksjoner for å hindre det de så som "fascistiske" overgrep (Gunter 1990:85). Deretter gikk det til gjengjeld fremover, i den forstand at PKK i 1989 åpnet en del av sin treningsleir i Bekaa-dalen til Dev-Sol (NOTE 122) og i 1991 inngikk avtaler både med TKP/ML (NOTE 123) og smågruppen MLSPB (Imset 1992:206-209). I løpet av få år hadde PKK inngått avtaler med de fleste forbudte gruppene, og i 1998 ble samarbeidet mellom de ni nærmeste allierte formalisert som "Plattformen av Forente Revolusjonære Krefter" (BDGP) (NOTE 124). Ved siden av BDGP har de i tillegg fortsatt separatavtaler med TKP/ML og DHKP-C (flertallsfløyen i det gamle Dev-Sol).

DHKP-C om PKK

Trass dette åpenbare gjennombruddet, er det likevel mye som viser at samarbeidet slett ikke fungerer helt knirkefritt. Samtidig er det ikke alltid helt lett å greie ut de nøyaktige trådene, ikke minst pga. de skiftende forkortelsene og til tider ganske uklare organisasjonsforholdene og grupper som driver å konkurrere om de samme navnene. Noe annet er derfor at særlig DHKP-C har beskyldt PKK for å i seg selv være en kilde til fortsatte konflikter og splittelse, i den grad de mener PKK har en manipulerende innstilling over for sine alliansepartnere og av og til skifter dem ut på kort varsel. Tendensen er angivelig at andre blir betraktet utelukkende som instrumenter, uten at PKK respekterer deres selvstendige politiske identitet (NOTE 125). Bl.a. betyr dette at selv om PKK har inngått et frontsamarbeid, har de likevel en tendens til å ikke rådføre seg med sine partnere. I stedet handler de alene ut fra sine egne disposisjoner og hva de til enhver tid mener er tjenlig å gjøre, uten å diskutere det med andre på forhånd. DHKP-C mener at denne tilnærmingsmåten til tider har skapt noe nær kaos, og at smågrupper i praksis er blitt slukt opp av eller kvalt gjennom sitt samarbeid med den dominerende kurdiske partneren. Endelig sier de også at PKK ikke har vært opptatt av å diskutere saklig med venstregruppene, og at de ikke en gang forsøker å svare på konstruktiv kritikk fra organisasjoner som de ser på som vennligsinnete (NOTE 126). Alt dette gjør at DHKP-C mener det er vanskelig å inngå allianser med PKK og samtidig tro at de skal være gjensidig forpliktende. Et siste moment er dessuten at mens PKK f.eks. har bedt tyrkiske venstregrupper om å søke tillatelse til å operere i de kurdiske områdene, er det et åpent spørsmål om PKK omvendt noen sinne har "bedt om lov" til å operere i Tyrkia.

På denne måten mener DHKP-C at PKK presser sine partnere til å underkaste seg PKKs egen hovedstrategi og skiftende linjer, dvs. på 90-tallet i hovedsak målsettingen om å presse statsmakten til å inngå forhandlinger og å søke en "fredelig løsning" på konflikten. Særlig har det falt dem tungt for brystet at mens de selv mener de har vært blant de få organisasjonene som alltid har støttet PKKs væpnete kamp (både på 1970- og 1980-tallet) — så var det plutselig PKK selv som omkring 1991 begynte å legge avstand til Dev-Sol/DHKP-C og beskylde dem for å drive med "terrorisme" (NOTE 127): Dette har de opplevd som en borgerlig-inspirert og prinsippløs kritikk fra PKK sin side, dvs. en politikk for å vinne allierte i de tunge maktsirklene og å fremstå som mer "stuereine" enn de "primitive" tyrkiske sosialistene (NOTE 128). Konkret har PKK argumentert for at DHKP-C for det første ikke har klart å skape en klar sammenheng mellom deres politiske mål og deres voldsbruk, og for det andre at deres aksjoner følgelig har hatt en tendens til å styrke staten mer enn å svekke den: "Occasional violent actions do not have the character of weakening the regime, rather they strengthen it" (Öcalan i Serxwebun nr. 118, side 11, oktober 1991). For PKK er vold derimot "simply an instrument of politics" (Öcalan i et intervju med Cumhuriyet, 7. desember 1991).

Selv om DHKP-C går med på at denne begrepsbruken opprinnelig stammer fra "den klassiske litteraturen", så mener de likevel at "terrorisme" er et skjellsord som først og fremst er forbeholdt oligarkiet frem for bevegelser som driver en væpnet kamp mot regimet. Dessuten mener de det er latterlig å påstå at noen virkelig er interessert i å drive med vold for voldens egen skyld (NOTE 129). For DHKP-C er PKKs offentlige avstandtaken til dem i borgerlige og kemalistiske aviser et tegn på at PKK i praksis er mer opptatt av å finne alliansepartnere blant de styrende i landet ("progressive elementer i borgerskapet"), enn blant de revolusjonære sirklene og blant folk flest i Tyrkia. Trass dette mener de likevel at PKK har forsøkt å opprettholde båndene til begge disse sidene, noe som gjør at de mer og mer har sendt tvetydige signaler som har skapt en del forvirring.